Det å tilhøre.

Jeg har i flere tilfeller problemer med å vite hvor jeg hører til. Ettersom jeg opprinnelig er fra Chile, men har så og si bodd her i Norge hele mitt liv. Når jeg hører folk prater om Chile, så føler jeg ikke noe tilhørighet. Men i noen sammenheng har jeg merket at jeg ikke tilhører her, og savnet med å føle seg "hjemmet" har alltid vært der.

Samtidig så merker jeg bare på min lille familie at jeg er veldig forskjellig fra dem. På måten å være på og andre ting.

Men aldri har jeg fått så mye gåsehud som jeg har fått etter denne tragedien som rammet Norge den 22.juli.

Hadde virkelig problemer med at det skulle gå opp for meg. Dette kunne jo ikke skje, dette var jo Norge?

Merket jeg hadde også problemer med å fortelle min 6år gammel sønn. Vi er som regel oppdatert på hva som skjer verden rundt. Liker ikke å sy puter under armene på mine barn. De skal vite at verden er ikke en dans på roser, samtidig som de skal vite at tross alt ondskapen så finnes det mye godhet også.

Men hver gang har det vært "dette skjer ikke i Norge, gutten min" - hva nå?

Jeg prøvde å trøste han så godt jeg kan at dette kan skje hvor som helst, men at vi ikke kan tenke på det i hverdagen. Og slik som det norske folk har reagert så ble det etterhvert ikke noe problem å fortelle han at "se hva en slem man kan gjøre, men så hvor mye godt man kan gjøre tilsammen".

Det man lærer i barnehagen ble plutselig så lærerikt. Det å lære seg å dele, være snill og vise omsorg for hverandre.

Ikke noe hemmelighet at jeg er en aktiv facebook bruker, og der oser det av omsorg. Ikke minst de hundrevis av gruppene som er for det ene og for det andre. Der mennesker fra det fjerne og ukjente viser omsorg. Der det fremmede plutselig ikke er farlig. Men at i sånne stunder så er vi alle ett.

Det har vært godt for meg å vise gutten min at det finnes godhet tross alt. Og jeg på den måten har følt en tilhørighet.

Vil dele et dikt som ei venninne har skrevet. Enda gode ord:

Her vi bor i vårt lille land,

må vi stå sammen, hand i hand.

La oss håpe, la oss be,

fremtiden er den veien vi skal se.

Men vi vil aldri fornekte og glemme,

for med kjærlighet og mot i vår stemme,

vil vi si med styrke og tro:

«I vårt lille land, får ikke hatet gro!»