Kvinner bak rattet!

Man hører stadig "kvinner bak rattet" setningen.. og da er det som regel at det er helt uforstående kjøring. Selvsagt står kvinner bak det tenker de fleste. Jada, jeg kan også være utrolig dobbelmoralsk og tenke på det når jeg _ser_ at det faktisk sitter ei kvinne bak rattet og kjører som om kun sitter i en helt annen planet... Jada, vi kan multitaske, men hver gang??

Uansett, idag skulle jeg avsted til søppelplassen og hive en henger full av søppel samt tømme samvittigheten min på bruktmarkedet. Altså, legge fra meg ting som jeg egentlig ikke har bruk for.

Vel, jeg kom nå med henger som jeg svært stolt var for å ha tvinnet tau rundt for den store gull medaljen. For jeg vil nødig ha en episode til der jeg kjører og hiver fra meg søppel overalt (en episode som må fortelles men ikke akkurat nå).

Joda, jeg kom med hengeren og skulle til å rygge. For de som ikke kjører henger så ofte, så vet man at kordinasjon er svært viktig. Jeg var iallfall veldig godt igang helt til disse mannfolka i refleksdressene kom bort og så svært dumt på meg mens han sa "du vet, at du må kjøre så inntil så mulig siden det er så mye folk her". Mens han andre begynte å vise meg med hendene og viftet som bare det.

Selvsagt ble jeg stresset, noe som var så forbanna fordi jeg var GODT igang med å rygge og imponere alle disse mannfolkene. Men neida, da ble det for skeivt, så da ble det i noen minutter der jeg kjørte frem og tilbake, frem og tilbake.. og frem og tilbake.

Tilslutt så fikk jeg fanden i meg og parkerte akkurat som det passet MEG! Gikk ut og sa "du får bare bære med meg, men dette var det jeg kunne, så det så!" mens jeg viklet disse tusen knutene som var tvinnet godt over hele hengeren.

Selvsagt så hadde jeg en svært pågående refleksmann som måtte sjekke om jeg sorterte riktig. "jada, refleksmann. Jeg kan kjøre med henger OG faktisk sortere riktig!!!".

Aldri før hadde feministen i meg vært så flyforbanna og lysten på å gi de en real lekse om at vi faktisk lever i 2012 og vi ikke er så ubrukelig som de faktisk mener innimellom. Klart jeg hadde dårlig odds med tanke på at jeg var den eneste kvinnelige som var å tømte søpla der....

Jada så neida... Det var jeg. Jeg fikk det nå til og mestringsfølelsen vokste et par hakk der iallfall for min del.

Ha en fin lørdag videre! Det skal nemlig jeg mens jeg sitter her og blogger og min kjære mat lager mat til meg ;)

Herregud...

Som jeg tidligere har nevnt så har jeg jo begynt å strikke et sitteunderlag som jeg skal "tove" etterpå, altså hive det inn i vaskemaskinen og så skjer det visst saker og ting der inne med den pga høy grad og det garnet visstnok.
Uansett, idag begynte jeg med garn nr2. Og jeg trodde virkelig ikke jeg skulle bli så glad for det for da går det jo faktisk fremover. Å strikke dette, var nesten som å kjøre nye E18 veien, spesielt fra Arendal til Kristiansand. Når man ellers er veldig klar for å komme hjem så kommer den satans strekningen.
Iallfall, det går framover, sakte men sikkert!

Er man for gammel?

Overhørte en samtale her om dagen angående "typiske" blogger. Der det er den nye fjortiss-greia eller rosablogging etc. Følte meg litt gammel når jeg ikke helt skjønner hva "rosablogging" er, og er man ikke "like" populær hvis man ikke har disse hot or not innleggene?

Eller må man være en fanatisk hobby av en eller annen sort for å være blogger? Kan man ikke ha en litt svada blogger uten å være kjent og ha ti tusener av lesere?

Vel, da måtte jeg nesten stille meg det spørsmålet som har surret i tankene mine noen dager - Er jeg for gammel til å blogge?
Jeg merker jo at jeg nærmer meg tredve fortere enn lynet. Ikke gruer jeg meg spesielt til det og ikke føler jeg meg gammel sådan. Men joda, henger ikke helt med disse forkortelsene som jeg ser min niese på 16bruker, eller at den nyeste moten er denne her Dorthe-genseren. Som i bunn og grunn jeg vil kalle en god gammeldags genser.

Men for all del.. gammel kan jeg være for de fleste som er yngre enn meg, men hobbyer har jeg også! Ikke ekstreme hobbyer som jeg anbefaler andre eller deler ikke oppskrifter heller for den saks skyld. Har ikke så mye tro på meg for øyeblikket at jeg føler det er noe jeg er "best" i.

Men joda, har både funnet gleden av å bake, lage mat og har strikket min første sokk! Ser at jeg strikka den akkurat passe størrelse til foten til min datter. Det vil si at jeg har litt tidspress på å gjøre den andre ferdig. Så langt har jeg strikket 3cm.. tikk-takk, tikk-takk... Ellers har jeg også planer om å strikke sitteunderlag til henne som hun kan ha med seg på tur. Sånn som man tover...planen var å få den ferdig igår.....

Ikke vil jeg komme inn på telefonbruk, jeg føler meg såpass in at jeg har en smarttelefon, selv om jeg ennå ikke har skjønt hva android betyr?

Ikke kan jeg skryte på meg at jeg er ei vaskeekte koneemne selv om senest idag brukte jeg riskokeren fra tupperware, og husmor er jeg vel heller ikke på topp5, siden det ennå henger klær på klestativet som jeg hengte opp.... forrige uke?

Så ikke er jeg for gammel, ikke for ung, ikke huskone eller hysterisk moteriktig. Ikke følger jeg med på moten og har nettopp lært meg forkortelsen for "YOLO".

Vel, kort sagt: ei tobarnsmamma som prøver å få til fra a til å, men litt skøyerfanter innimellom. Oppførselen kan variere veldig i hvilket selskap man er i. Går med behagelig tøy og behagelig sko, har strikket en sokk til nå og er i tidspresse med sokk nr 2.

OG kan vel også meddele at den klesvasken skal tas..iløpet av dagen.

Oops, I did it again..

Jada, jeg har forlatt denne her  bobla mi uten noe forvarsel. Kunne ønske jeg kunne skrive at det har skjedd grusomt mye, men har ikke det.

Som de fleste småbarnsfamilier så var det jo mye forskjellig i julimåneden. Jeg hadde gruet meg for et fullt program som skulle gjennomføres og vi fikk gjennomført det med bare en dags forandring. Meget stolt faktisk!

Ellers ble det en spontan voksen tur til Barcelona, første uka i august. Og det var herlig og forferdelig samtidig. Har aldri vært borte fra ungene så lenge og iallfall ikke til et annet land. Masse rare og forferdelig tanker suste rundt i hodet mitt (selvfølgelig) og da hjelper det lite at jeg er paranoid i tillegg.

Men turen ble vellykket og det var herlig å se ungene igjen. Men selvsagt.. Jeg sier selvsagt for det er en selvfølge at ulykker følger etter meg. Jeg ble supersyk da jeg kom hjem. Feber, kvalme og diverse. Tok turen til legevakten da feberen bikket over 40. Viste seg at jeg hadde halsbetennelse, luftveisinfeksjon og urinveisinfeksjon (var det noe mer?). Så da fikk jeg noe som skulle ta alle de tre. Men Selvfølgelig(!) så tålte jeg ikke den medisinen og jeg ble verre, men heldigvis fikk jeg bytta og jeg var på beina etter 3 dager.
Så joda, uka etter Spania så var jeg sengeliggende... herlig.

Men nå er hverdagen her og man må gjøre det beste ut av det. Kunne virkelig ha brukt dette innlegget som dagbok, men tar heller å setter på en vaskemaskin ;)

Ha en fin mandag videre!

Fantastisk dag...

..til å være onsdag, hihi.

Bare måtte måtte..

Etter å ha vært hjemme å vimsa bort hele mandagen og jeg klarte å krype meg hen til kjøkkenet å lage en ordentlig mandagsmiddag (jaja!! husmora lever litt i meg). Så ble jeg irritert over at jeg ikke kom meg ut.

Så fikk nesten tre timer fri der jeg kjørte avgårde til nærmeste kjøpesenter som er Amfi vågsbygd. Der fikk jeg både myset litt i prosjektet ute jeg har på gang. Så jeg fikk eksperimentert, deponert, prøvd og hentet også. Hadde bestilt et cafesett fra Clas Ohlson, som jeg forøvrig må kjefte litt på imorgen siden jeg ikke fikk puter med! :(

Veldig fornøyd, så da blir det flere pynteputer og pledd. Måtte bare se om det passet :D Hvem sa at shopping ikke er terapi?

Shoppe abstinenser!

Jeg merker at jeg har så lyst å ut å kjøpe masse vas(??) Ja jeg skrev det høyt. Merker at jeg har lyst til å gå rundt i butikker og se etter skatter, men så er det jo formen. Formen er ikke helt der.. Og nå ser jeg at hele tiden har gått fra meg og snart er det å tre på seg mammabuksene. Middag, barnehage etc etc.. For å shoppe med unger er ikke noe som er populært. Verken for meg eller barna. Hvis ikke vi selvsagt tar turen til Toys'r us.

Jeg har noen fantastiske unger, for de koooser seg på leketøysbutikker, og de er ikke sånne som maser etter ting. De liker å kikke på ting og tang men vet at det blir ikke shopping bare fordi vi tar turen. Og det holder massevis for de :)

Men jeg da.. jeg merker at det er sånne småpell jeg mangler, litt pynteputer, duker, småting til badet, ei hylle fra ikea, stativ til pianoet mitt som jeg kjøpte meg forrige uke, kanskje litt skatter til seg selv og ungene? Så dette høres ikke ut som et prosjekt som tar en time... Vel vel.. Får se an formen imorgen vel.


Men mandagen idag begynte med å våkne et kvarter før skolen startet... og så med en powernap på to timer... Mandagen altså. En hat-elsk forhold har jeg ikke hatt makan til!

Så sant, så sant..

Fant et bilde på nett, og samtidig tenkte jeg å dele en liten episode jeg hadde.

Jeg sliter virkelig med å finne hverdagslykken igjen, etter mye personlig som jeg skal komme nærmere på. Så har jeg mistet hverdagslykken, noe som er i ferd med å finne tilbake igjen. Holdt på å skrive et innlegg angående akkurat dette, men det ble visst ikke noe..hehe.

Dette bildet fikk min oppmerksomhet idag. Fordi jeg hadde en episode på onsdag. Jeg var nede hos foreldrene mine og hjalp de på butikken deres.
Da jeg plutselig så mot døren og der stod det ei lita jente. Kan ikke tenke meg at hun var noe mer enn 5-7år gammel. Hun gikk med en bandasje rundt hodet, virket som det var noe med øret hennes.
Iallfall.. hun stod rett utenfor butikkdøra, og så på meg. Tror vi stod å stirret på hverandre i et par minutter, da jeg plutselig begynte å trekke på smilebåndet forsiktig. Så at hun gjorde det samme.
Så smilte jeg, og vinket til henne. For en følelse bare dette lille ga meg. Her stod det ei ukjent jente, og det eneste jeg følte der og da var at hun ville få en bekreftelse på at "hei, jeg ser deg".

Så kom jeg over dette bildet, og tenkte på at noe så lite i hverdagen kan påvirke noe av det viktigste i verden.

Så, ikke nøl med å gi et smil til et lite barn. For alt vi vet så kan det smilet påvirke hele dagen for det barnet. Og ikke bare det barnet egentlig, kanskje deg og?

En fantastisk lærer!

Skulle skrive et innlegg her igår, men jeg hadde rett og slett ikke ork. Det skjedde en liten "ups" episode igår. Jeg tenkte at guttungen kunne hatt godt av å ha litt kortere hår ettersom han har arvet mitt tjukke. Han var enig at vi skulle ta å stusse det litt! Siden det selvfølgelig ser så lett hos frisøren så tenkte jeg "hvorfor ikke?".


Vel, det førte til at jeg hadde en meget forbanna 7-åring i hus igår som nesten nektet å forlate toalettet. Han fikk jo en glimrende ide å se seg selv da det ikke var ferdig og dermed var det gjort.


Så det var virkelig en utfordring å ta resten av hodet mens jeg hadde en gråtende gutt som nesten knuste hjertet mitt.


I tillegg at han er utrolig usikker og slem mot seg selv så hjalp det ikke med å høre at dette var den verste dagen i hans liv og at han var stygg.


Vi måtte bare roe han og si at det kommer til å gro ut igjen, og antakelig iløpet av uka siden det håret hans vokser i rekordfart.


Vel, idag nektet han å gå på skolen - det førte til at vi kom for sent fordi jeg måtte skrive ei melding i meldingsboka til frøkna og fortelle henne situasjonen, og blant annet at han ikke ville ta av seg capsen.


Heldigvis har vi en fantastisk dialog med frøkna, hun er sånn "old school" type. Streng men rettferdighet, og det er ingen kjære mor her i gården. Loves it!


Jeg fulgte han inn siden jeg måtte nærmest dra han ut av bilen, og det var vondt å se at han gruet seg så veldig. Banket på døra til klasserommet og spurte om hun hadde to minutt siden timen allerede hadde begynt.

Jeg fortalte det som det var at vi hadde hatt et lite uhell, som har ført til at nå ville ikke guttungen på skolen fordi han føler seg stygg. Hun så på han og sa at det var sommer og sol, og dette var tøft! Fikk han til å le og føle seg trygg igjen - HERLIG!!


Det endte med at gutten min gikk inn stolt sammen med læreren.


Sånne lærer finnes det ikke mange av har jeg skjønt! Så jeg føler meg utrolig heldig som har henne som lærer til min sønn, siden han er så usikker av seg. Hun er en fantastisk ressurs for han!!


Men fremtid som frisør bør jeg absolutt legge ifra meg... *stryke fra lista*

En ung lærers erkjennelse.

Nå hadde jeg nesten glemt at jeg hadde en blogg, men det er ikke lett å oppdatere for hver dag, ikke lever jeg et spennende liv heller for at jeg kan skryte på det hver dag, hehe..


Men kom over en historie som jeg vil dele med dere:

Dette er en historie om en ung lærer ved navn Ellen Isaksen. En høst for mange år siden begynte hun som kontaktlærer for klasse 5B. Dette var en klasse som hun kjente godt, siden hun ofte hadde vikariert i klassen året før.

Da hun sto foran dem første skoledag etter sommerferien, sa hun noe som ikke var helt sant. Hun sa at det var godt å se dem igjen, at hun gledet seg til å være kontaktlærer, og at hun var like begeistret for hver og en av dem. Det siste var en usannhet – det måtte være en usannhet – for midt i klasserommet satt hanmed et likegyldig drag over ansiktet. Teodor Pettersen.

Ellen hadde fulgt med på Teodor året før, og lagt merke til at han ikke lekte bra med de andre barna, at klærne hans var skitne og hygienen var dårlig. Og han kunne være nokså ufin både mot de andre barna og lærerne.

Det kom til et punkt hvor Ellen nesten fant glede i å gå over leksene hans med rødpennen og markere alle feilene han hadde gjort. Han brydde seg åpenbart ikke om skolearbeidet, så noen ganger ville hun komme med harde bemerkninger i håp om å sette en liten støkk i guttungen.

Før foreldremøtene ble hun nødt til å gå gjennom tidligere notater om alle elevene i klassen sin. Dette var nødvendig for å se hva tidligere lærere hadde skrevet om dem og hvordan de hadde utviklet seg i løpet av årene på skolen. Hun la Teodors papirer nederst i bunken.

Men da hun leste de tidligere notatene om Teodor fikk hun seg en overraskelse.

Da Teodor gikk i 1.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en kvikk gutt og smilet sitter løst. Han er nøye med skolearbeidet sitt og oppfører seg alltid pent. Det er en glede å ha Teodor i klassen.

I 2.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er flink på skolen og godt likt av klassekameratene, men han virker preget av morens sykdom og jeg lurer på om han har det vanskelig hjemme.

Teodors lærer i 3.klasse skrev: Morens bortgang har vært svært tøft for Teodor. Han gjør sitt beste, men leksene blir ikke fulgt opp hjemme og faren viser liten interesse i å støtte opp om skolearbeidet. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen.

I 4.klasse hadde læreren skrevet: Teodor er en innadvent elev og det er vanskelig å få han interessert i skolearbeidet. Han har få venner, kan være aggresiv mot de andre barna, og har også en tendens til å sovne i timene.

Etter å ha lest ferdig papirene ble Ellen overveldet av en følelse av skam over sine tanker om Teodor. Men hun var svært godt likt som lærer, og på juleavslutningen kom alle elevene med pent innpakkete gaver til lærerinnen sin. Det var bare små oppmerksomheter, men de var lekkert innpakket i gavepapir med flott bånd og merkelapper på. Barna hadde virkelig lagt seg i selen for å vise at de satt pris på henne.

Bortsett fra Teodor. Han kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen. Ellen følte det ubehagelig å skulle åpne den foran klassen når hun så alle de pene innpakningene. Noen av elevene begynte å fnise da hun tok ut en halvtom parfymeflaske, og et armbånd av juggel som manglet mange av stenene. Men hun dempet latteren dems ved å takke Teddy for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg, og å sprute en liten dæsj parfyme på håndleddet sitt.

Da skoledagen var slutt, ble Teodor værende litt i klasserommet. Da alle de andre barna hadde gått sa han «Vet du, i dag luktet du akkurat sånn som mamma pleide å gjøre! God jul, Ellen.»

Da han hadde forlatt klasserommet la hun hodet i hendene og gråt i over en time.

Etter juleferien var over kom Ellen tilbake i klasserommet. Nå var hun bestemt på at hun ikke lenger bare ville lære bort lesing, skriving og regning. Fra nå av ville hun begynne å undervise barn.

Hun la særlig vekt på å hjelpe Teodor. Når hun begynte å vise interesse for han, virket det som om engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga han, desto raskere så hun framgang hos gutten. Det gjaldt både faglig og sosialt. Da skoleåret var over hadde Teodor allerede blitt en av hennes beste elever! Og selv om det fremdeles var en usannhet at hun var like begeistret for hver og en av elevene, så skyldtes det nå at hun hadde blitt spesielt begeistret for nettopp Teodor.

Et år senere fikk Ellen en lapp fra Teodor. Der sto det at hun var den beste læreren han noen sinne hadde hatt. 4 år etter det igjen kom den neste lappen. Teodor var ferdig på ungdomsskolen, og ville takke henne for at hun tok seg tid til å hjelpe han da han gikk i 5.klasse.

Kortene for å si takk fortsatte å komme med jevne mellomrom i årene etter dette, og Ellen begynte å skrive kort tilbake. Etter noen år mottok hun et brev hvor det sto at Teodor hadde møtt kvinnen som han ville gifte seg med. Ettersom faren hadde dødd for noen år siden, og Teodor var blitt foreldreløs, lurte han på om Ellen kunne tenke seg å komme i bryllupet og ta plassen hvor brudgommens mor skulle ha sittet. Ellen ble så rørt av denne forespørselen at hun selvfølgelig måtte si ja.

Da hun ankom bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått av Teodor til jul 15 år tidligere. Og hun hadde sørget for å bruke den parfymen som hun visste at Teodors mor hadde brukt den siste julaften de hadde hatt sammen.  De klemte hverandre, og Teodor hvisket «Jeg er evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut en hånd da jeg trengte den. Takk for at du viste meg at jeg var verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg.»

Med øynene fulle av tårer så hun på den voksne, flotte mannen og sa «Nei, Teodor, du forstår ikke…Det er jeg som skal takke deg. Det var du som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer jeg ville ha vært om det ikke var for deg!»

Basert på Elizabeth Silance Ballard (nå Elizabeth Ungar) sin historie «Three Letters from Teddy»

Kilde: http://www.zuna.no/2012/05/18/en-ung-laerers-erkjennelse/

Klarer du å lage en U med tunga?

Noen sier det er genetisk mens andre sier at dette er noe man kan eller ikke kan.
Jeg kan altså ikke.. selv om hvor mye jeg prøver så funker det ikke. Det har vært svært frustrerende når begge foreldrene mine kan, min søster kan og niesa mi kan. Det ble ikke noe bedre da pappaen, jeg og begge kidsan skulle prøve og det viste seg at de også fikk dette til......!

Klarer du det?

"Om å være mamma"

Jeg har alltid syntes det har vært vanskelig å sette ord å det å være mamma. Nå er jeg så privilegert å ha to fantastiske barn som gir meg så mye på hver sin måte.

Men her er det ei som fortjener all sin ros med å beskrive dette, at jeg måtte bare dele det:

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~

Elisabeth Stone

Denne artikkelen kan du finne HER

Åh hælle måne!!!

Du vet at det er lenge siden du har blogget når du faktisk glemmer passordet.. og faktisk har glemt det siste man har blogget etter. Men ja, samme unnskyldninger - dårlig fantasi og ikke tid, lyver litt på det siste. Har bare kost ekstra mye med sofaen og diverse...

Men nå er det prosjekter på gang her.. igjen. Fått opp en vegg på gutterommet for å forminske det for guttungen hadde et dobbelt så stort soverom som jentungen. Og bak der blir det en inngang via boden ved siden av og så skal jeg fløtte kontoret inn der.. well... jeg viser det på bilder når det er ferdig.

Men husmorprosjektet er jeg ikke ferdig med. Har nemlig ei liste på ca 13-14dingser jeg vil få gjort iløpet av to uker. OG foreløpig idag har jeg gjort.. en halv?

Ingen unnskyldninger.. sårri!

Spesielle mennesker i livet ditt.

Det kommer mennesker inn i livet ditt som noen ganger er til bry og noen ganger tar en spesiell plass i livet ditt.
Jeg har hatt mange mennesker i mitt liv. Jeg elsker å treffe mennesker, men samtidig så føler jeg at jeg har denne her "mishandlet kone" syndrom. At jeg finner meg mennesker som suger ut energien ut av meg. "Heldigvis" har jeg mistet kontakten med dem. Det jeg pleier å si er at jeg iallfall har blitt noen erfaringer rikere.

Men så har jeg noen mennesker i livet mitt som utfyller meg på en helt fantastisk måte - at jeg blir faktisk nesten litt lei meg av å tenke på at de er så langt vekke ifra meg. Selvfølgelig finnes ikke disse menneskene i samme by som meg. Misforstå meg rett, men det er fåtall som gir meg samme glede i Kristiansand som de jeg har som ikke bor i samme by som meg.

Her i byen er de jeg kan komme på i farta er ei venninne som har bodd i Oslo i noen år og nå endelig flyttet tilbake til Kristiansand - fantastisk å ha henne tilbake igjen.

Den andre personen tror jeg ikke vet hvor mye h*n betyr for meg, men h*n har vært der akkurat når jeg har trengt h*n. Og idag merket jeg det ekstra godt!

Skal ikke komme med noe moralprek om at man burde ta vare på de rundt deg, for enhver menneske forstår det. Men liker at visse mennesker tar en liten plass av deg, uansett hvor lite man prater med dem. Og allikevel vet hva de skal si uten at man ber de om det.

Bursdagsfeiring i 3 uker - DEL II

På fredag fylte jeg 19 år... + 10.

Dagen startet med å bare slække på sofaen helt til min mor fant ut at hun faktisk hadde glemt å gratulerer meg, tross alt for at vi allerede hadde pratet på telefonen tre ganger.

For å gjøre det godt igjen, ble det spandert lunsj og en bursdagsgave til fra foreldrene mine. Fikk penger av de og de brukte jeg til Hamar turen. Og i tillegg nå fikk jeg to topper.

Etterpå ble det kake og gaver med pappaen og kidsan :) Fikk mye gøy av de :)

Deretter ble det middag ute og så konsert med PowerRide, der jeg fikk gratulasjoner av selveste vokalisten.. *fnis* Små gleder :D

Lørdagen ble det familiemiddag hos foreldrene mine. Det ble servert fisk som man pleier å lage i Chile, med mange forskjellig salater og hjemmelagd potetsalat.

Så Oreokake lagd av niesa mi :)

Bursdagsfeiring i 3 uker - DEL I

Joda, føler jeg blir bortsett med årene. Ifjor hadde jeg en feiring på tre dager non-stop på min 28års bursdag.
I år startet feiringen min ei uke før min bursdag. Da fikk jeg besøk av ei venninne fra Trondheim fra fredag til søndag.
Vi hadde jentekveld på fredag med en,to,tre,fire glass vin og en tur på byen.
To jenter som ikke har sett hverandre på ti måneder + kamera + alkohol = priceless!

Ristelek er jo bare genialt! Enkel morro for små piker :D

Lørdagen var det bursdagsfeiring for en kamerat, og da ble det faktisk alkohol da også!

Jada, en liten rullings i snøen skader ingen...

Syntes ikke vi så så gale ut dagen derpå etter ei hard helg :D

Æ kan bake!!

Jepp, det kan jeg nemlig!

Meg og Mr.Møllerens! En-to-tre pakkene.. Helle måne! For en vindpust i ansiktet og man føler seg virkelig som ei ordentlig husmor!

Kan jeg sette denne i husmorprosjektet tro?

Anyway.. To danske rugbrød, putte alt oppi ei bolle, litt vann, litt olje, røre-røre-røre-røre. Heve 55min, og så rett i to silikonformer og pensle med VANN(!!) - Så rett i stekeovnen i førti-femti min (kommer helt an på ovnen)

voilá!

To rugbrød som:
1) Ikke ble steinharde.
2) Spiselig!
3) Og ikke stenharde.. igjen :-D

Latter forlenger livet?

Dessuten er det gratis og det er godt for deg ;)

Here you go, kos deg ;)

FNIS

Hva er latter og hva gjør den med oss?

Gelotologi er vitenskapen om effekten av humor og latter på menneskekroppen. Spesielt har man forsket rundt latterens påvirkning på hjertet.

Det forskningen viser er at hjertedyp latter minsker hormonet ‘serum cortisol’ som man forbinder med stress. Hvis man er stresset og begynner å le, blir man automatisk mindre stresset. Dette er en av teoriene på hvordan latter beskytter hjertet. Studier viser at stress reduserer immunforsvaret. Noen studier har også vist at humor øker antistoffene i kroppen og øker immunforsvarets celler i antall. Når vi ler øker antallet celler som ødelegger for infeksjoner, svulst og virus. Det senker blodtrykket samt øker oksygenet i blodet som hjelper til med å lege kroppen over tid.

Kilde :

http://anno2008.no/geotologi-forlenger-livet

                                                                     Jeg har sett hva en latter kan gjøre. Den kan forvandle nesten uutholdelig tårer til noe utholdelig og til og med håpefullt.

Bob Hope

Disney on ice 2012

Etter mange år, så gikk endelig turen igjen til Disney on ice igjen! Første ganga jeg var på det var jeg 16. Ble litt sånn tradisjon med mine foreldre, mi søster og niesa mi. Det var hennes dag, hun var to da. Superkos noe som vi  holdt gående i tre-fire år.

Jeg har gledet meg siden jeg fikk barn at når de ble store nok så kommer det til å bli tur igjen med de. At vi skulle vente så lenge som jentungen måtte bli 5, visste jeg ikke hehe.. Men den som venter på noe godt, venter tydeligvis ikke forgjeves ;)

Men det var en superhelg! Prinsesser og Helter iår, både guttungen og jentungen var storfornøyd! Og Selvfølgelig blir det tur til neste år. Får bare frysninger av å tenke på showet! Aah.. det barnet i meg ^^

                                                               Mikke og Minnie!

                                    Jentungen har et forferdelig godt forhold med sukkerspinn!

                                         Første fortelling: Aladdin!

                                          Huset til Tingeling, event fossen til Lille havfruen.'

                                                   Dypt konsentrert!

                                                Skjønnheten og Udyret.

En flott helg! <3