Jeg har hatt mange mennesker i mitt liv. Jeg elsker å treffe mennesker, men samtidig så føler jeg at jeg har denne her "mishandlet kone" syndrom. At jeg finner meg mennesker som suger ut energien ut av meg. "Heldigvis" har jeg mistet kontakten med dem. Det jeg pleier å si er at jeg iallfall har blitt noen erfaringer rikere.
Men så har jeg noen mennesker i livet mitt som utfyller meg på en helt fantastisk måte - at jeg blir faktisk nesten litt lei meg av å tenke på at de er så langt vekke ifra meg. Selvfølgelig finnes ikke disse menneskene i samme by som meg. Misforstå meg rett, men det er fåtall som gir meg samme glede i Kristiansand som de jeg har som ikke bor i samme by som meg.
Her i byen er de jeg kan komme på i farta er ei venninne som har bodd i Oslo i noen år og nå endelig flyttet tilbake til Kristiansand - fantastisk å ha henne tilbake igjen.
Den andre personen tror jeg ikke vet hvor mye h*n betyr for meg, men h*n har vært der akkurat når jeg har trengt h*n. Og idag merket jeg det ekstra godt!
Skal ikke komme med noe moralprek om at man burde ta vare på de rundt deg, for enhver menneske forstår det. Men liker at visse mennesker tar en liten plass av deg, uansett hvor lite man prater med dem. Og allikevel vet hva de skal si uten at man ber de om det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar